Hvorfor det meningsløse er så viktig

Aris Theophilakis

14. august 2017

Aris Theopilakis står stolt foran MIT

I 1939 skrev den amerikanske reformatoren og utdanningspioneren Abraham Flexner en epokegjørende studie han kalte ”The Usefulness of Useless Knowledge”. Skrevet på randen av en varslet humanitær katastrofe, den andre verdenskrig, skrev Flexner ikke bare om håp, men også om hvordan fremskritt blir til. Essensen er at nysgjerrighet som ikke virker nyttig her og nå, er den viktigste årsaken til at nyttige oppfinnelser senere oppstår. Og med oppfinnelser mente Flexner også nyvinninger innen billedkunst, litteratur og kultur. Han skrev bla om hvordan intellektuell lekenhet og genial drodling av vitenskapsmenn som Clerk Maxwell og Heinrich Hertz førte til at Marconi kunne ”finne opp” radioen. Men det var ikke noe nytt i dette fenomenet påpekte han, mange andre som Galileo, Michelangelo, Bacon og Newton hadde lagt grunnlaget for vitenskaplige fremskritt gjennom å utvide horisonten med ”kjetterske og fullstendig meningsløse” tanker og ideer. All nyvinning kommer fra nysgjerrighet og lek, ikke fra ønsket om å lage noe funksjonelt og nyttig her og nå, var hans tese. Det er mange som siden har ”bevist” at Flexner hadde rett, en mann som selv fikk samlet inn penger for at den tyske flyktningen Albert Einstein kunne dyrke sin nysgjerrighet på høyt nivå. ”Uten Einsteins relativitetsteori ville dagens GPS vært ca 11 kilometer unøyaktig”, har Robbert Dijkgraaf, leder for Insitute for Advanced Studies ved Princeton, uttalt. Men på 1920-tallet var Einsteins teorier stort sett ubrukelige greier. Flexner opererte i et klima ikke ulikt det vi finner i dag. Store teknologiske skifter førte til usikkerhet og en slags panikk for ikke å henge med, eller kanskje enda verre; for ikke å være blant de som leder utviklingen.

–  ”Uten Einsteins relativitetsteori ville dagens GPS vært ca 11 kilometer unøyaktig”

Diskusjonen i dag er den samme som den gangen Flexner fikk trumfet gjennom mange av sine reformer, nemlig at vi må planlegge for nye tanker, og spore næringsliv og unge mennesker inn på å bryte med eksisterende mønstre. Regjeringen har for eksempel spesifikt pekt på at vi må bruke mer på STEM (Science, Technology, Engineering, Math), og lede langt flere unge inn i disse karrierevalgene. Det virker for så vidt logisk, men ny forskning fra Northwestern University’s Kellogg School of Management hevder faktisk det motsatte, at økt satsning på STEM skaper mange flere slike karrierer, men færre innovasjoner og patenter. For det grunnleggende paradokset som Flexner så elegant påpekte er at det er vanskelig å systematisere frem noe nytt, nettopp fordi de som ønsker det nye kun er interessert i de ferdige ”produktene” og ikke de tilsynelatende meningsløse, men nødvendige, prosessene i forkant. Når man lager systemer for nytenkning blir tenkingen nemlig ikke så ny. Man skaper og følger definisjoner og det ligger i flertallet av oss å følge definisjonene, ikke gå i mot dem.

Som jeg har skrevet om mange ganger før, så tok det milliarder av statlige penger og flere tiår å finne opp Internet. Det var ikke næringslivet som finansierte denne forskningen, selv om de har tatt ut mesteparten av verdiene. I fjor finansierte amerikanske filantroper og næringsliv bare 6% av det USA brukte på grunnforskning. Og grunnen er enkel. Både næringsliv og filantropene ønsker å knytte sine ressurser til et konkret felt, teknologi eller måloppnåelser, og helst innenfor en kort tidsramme. De ønsker ikke å sponse den lekne, frustrerende og ofte irrasjonelle idéprosessen, men kun de ferdige resultatene. Kreative bransjer har alltid blitt forsøkt marginalisert i forretningssammenheng fordi de gir stort rom for, og dyrker frem, disse ”meningsløse” tankene, der for eksempel konsulentbransjen med letthet kan definere løsningen ved hjelp av et (kostbart) strategisk rammeverk, en benchmarkanalyse og noen fikse ratios. Men når vi ser hvordan nevnte IT- og konsulentselskaper nå kjøper seg opp i de kreative bransjene, vet vi hvorfor. Flexner satte ord på det kulturelle paradokset det er å tillate det totalt meningsløse, for at det på et eller annet tidspunkt skal kunne forvandles til å bli meningsfullt. For uansett velmenende politikk, trendy konsulentpreik, kursing og pensum vil det alltid være kun et lite mindretall som har talentet og nysgjerrigheten til å oppsøke motsatsen av de umiddelbare løsningene alle disse strengt funksjonelle og ikke-lekne miljøene ønsker seg. Paradoksalt nok.